1573: Mannen som ble kalt «Varulven fra Dole» ble brent på bålet i Frankrike. Eremitten Gilles Garnier hadde tilstått å ha drept minst fire barn i Dole-distriktet øst i landet og var erklært som varulv. I samsvar med loven for varulvforbrytelser ble han brent levende. Mennesket i ulveham har gått igjen i folketroen i de fleste indoeuropeiske land og kan spores tilbake til antikken. Varulvfrykten nådde et høydepunkt under hekseprosessene på 15- og 1600-tallet, og i Frankrike ble det reist tiltale mot en lang rekke varulvmistenkte av begge kjønn. Også under en bølge av ulveangrep i fjellområdet Gévaudan i Sør-Frankrike i 1760-årene var det mistanke om at en varulv var på ferde. I Hollywood gjorde varulven for alvor sitt inntog i 1935 med skrekkfilmen «Werewolf of London», med Henry Hull som hårete monster.
1914: Skøytekongen Oscar Mathisen satte «rekordenes rekord» i Davos. Hans fantomløp på 1500 meter ble klokket inn på 2.17,4 – en rekordtid som skulle frese seg inn i hjernebarken til alle verdens skøyteinteresserte, og bli stående i 23 år. Først i januar 1937 klarte hadelendingen Michael Staksrud å tukte Mathiesens rekord med tiden 2.14,9; også det i Davos. Verdensrekorden på 1500 meter ble Mathisens lengstlevende, selv om hans rekorder på 1000 meter, 10.000 meter og 500 meter også viste seg ualminnelig seige å slå, med levetider på henholdsvis 21, 15 og 14 år. Historiens lengstlevende skøyterekord ble imidlertid ikke satt av Mathisen, men av Clas Thunberg. Finnen jaget Mathisens 2.17,4 gjennom hele sin lange skøytekarriere, uten å klare å få bukt med den. I 1930 slo han til gjengjeld nordmannens 21 år gamle rekord på 1000 meter med tiden 1.28,4. Thunberg beholdt rekorden i et kvart århundre.
1936: «Den 18. januar 1936 vil i all fremtid komme til å bli stående som en av de store merkedager i Det Kongelige Fredriks historie,» erklærte Aftenposten, etter at kong Haakon hadde foretatt den offisielle åpningen av Universitetsanlegget på Blindern i Oslo. Den første bygningen på området (farmasibygget) hadde da vært i bruk i fem år. De eldste delene av anlegget var tegnet i funkisstil av arkitektene Finn Bryn og Johan Ellefsen. Bygningene ble hedret med Houens diplom i 1937. Forut for oppføringen hadde det pågått en årelang dragkamp om hvorvidt universitetets nye institutter for realfag skulle legges på Tøyen øst i Oslo eller på byens vestside. Det ble «vestalternativet», på de gamle åkrene til Øvre Blindern gård, som til sist gikk av med seieren.
(©NTB)
