Når vi politikere stiller til valg, er oppvekstsektoren en av de områdene vi ofte drar fram som vi ønsker satse på. Vi sier gjerne at vi ønsker bedre oppvekstvilkår for våre barn og unge. Men sjelden blir vi utfordret på hvordan vi har tenkt å bedre disse vilkårene, og hva vi faktisk mener gode oppvekstvilkår er.
I forkant av dagens formannskapsmøte mottok vi en bekymring fra Utdanningsforbundet, blant annet vedrørende merforbruk i oppvekstsektoren. De skriver:
«Oppvekstsektoren rapporterer et merforbruk på 5,4 millioner kroner per juni. De fleste barneskolene, barnehagesektoren og barnevernet melder om at de ikke klarer økonomisk balanse ved årsslutt. Årsakene er vekst i spes.ped. og barn med store hjelpebehov. Kommunalsjef er usikker på om oppvekstsektoren klarer å gå i økonomisk balanse ved årsslutt selv om vi jobber for dette. Men det er på visse vilkår vi kan lykkes med det. Det er ikke økonomiske reserver i sektoren».
Avsnittet er tatt ut av månedsrapporten for juni, som ble behandlet i dagens møte.
Utdanningsforbundet spør hvordan vi som politikere ser for oss at sektoren kan drives forsvarlig og ikke minst etter plan- og rammeverk, om budsjettene ikke står i svar med de faktiske kostnadene?
I Nordmørslista har vi fulgt bekymringen rundt de økonomiske rammene i sektoren og den stadige økningen i spesialpedagogiske vedtak gjennom hele perioden vi har sittet i bystyret. Vi har flere ganger poengtert at dette ikke lenger kan kalles merforbruk, men at vi snakker om gjentakende underbudsjettering.
Vi er enig med Utdanningsforbundet om at vi har de levekårsutfordringene vi har, med påfølgende behov for spesialpedagogisk hjelp til barn og unge. Det å redusere tiltakene vil kanskje avlaste kostnadene her og nå, men på sikt vil vi få disse kostnadene tilbake senere i utdanningsløpet og senere i livsløpet. Det kommer ingen til gode, og det er barna som må ta den største støyten.
Skolene selv melder at de sliter med å få gitt barna de spesialpedagogiske tiltakene de trenger og har fått vedtak på. Det er et økonomisk spørsmål, men også mangel på kompetanse og tilgang på fysiske rammer som rom og plass. Dette er ikke nytt, skolene har bedt om hjelp lenge.
Vi i Nordmørslista mener at i tillegg til økte økonomiske rammer for å dekke det som blir omtalt som merforbruk, men vi mener reelt er underbudsjettering, så må vi komme med flere løsninger for å kunne jobbe smartere, mer effektivt, og på en måte som kommer barna til gode. Kanskje må vi se på hvordan kostnadene til spesialpedagogisk hjelp dekkes inn, kanskje skulle disse vært tatt ut av hver enkelt skoles budsjett og vært dekket av eget budsjett. Slik kan man kanskje unngå at kostnadene kommer i konflikt med andre kostnader ved hver enkelt skole.
Nå kan man selvsagt ikke budsjettere for vedtak man ikke vet kommer, men det finnes historiske tall som kan si noe om behovet. Og kanskje nettopp på grunn av at det er vanskelig å ta høyde for vedtak som kommer i løpet av året, så bør vi se på en annen måte å dekke kostnadene, og ikke i hver enkelt skoles budsjett.
Og helt til slutt, bare for å være helt klar på det: Vi kan ikke budsjettere med utgangspunkt i kostra-tall, som sier noe om hva det er vanlig å bruke på spes.ped. i sammenlignbare kommuner. Vi har de elevene vi har, og de skal ha de tiltakene og den støtten de trenger, helt uavhengig av sammenlignbare elever på sammenlignbare skoler.
Av: Linda Dalseg Høvik og Stig Anders Ohrvik, Nordmørslista
