Valgkamp kan etter hvert sammenlignes med en form for magi, hvor politikk blir et spørsmål om hvor mange varianter, som kan dras opp av hatten fram mot valgdagen.

Valgløfter i milliardklassen, garantier i "hytt og gevær" om arbeidsplasser, forklaringer og bortforklaringer. De fleste lokalsamfunn som teller i en valgkamp, har over år, fått sin porsjon magi med dertil skuffelse når det i virkeligheten viser seg at hatten er like innholdsløs som skrift i sand. En av de verste konsekvensene av dette er at det skaper en massiv politikerforakt og likegyldighet til stemmeseddelen.

De veletablerte og velrepresenterte partiene advarer mot å skape rystelser i dette spillet, og oppfordrer velgerne til å opptre disiplinert og dannet, være seg det er AP, Høyre og FrP. Det tyngste argumentet i innspurten blir å erklære de små utfordrerne som sjanseløse og maktesløse. "De har ikke noe de skulle sagt og vil ikke få noe å si", blir den stående ytringen, som forteller mye om de veletablertes demokratiske sinnelag. Iblant kommer det også klare overtoner om at det verste ved noen av disse ikke har det demokratiske sinnelaget, som høver seg i norsk politikk.

I innspurten av valgkampen, og med hånden på hjertet, skal jeg ærlig innrømme at jeg er glad for at jeg ikke har noe å dra opp av hatten annet enn følgende:

Gjennom år har jeg om mange med meg valgt å organisere kamp for saker som har engasjert meg. I denne sammenhengen har jeg møtt utrolig mange flotte folk, som legger kropp og sjel i det å mobilisere seg selv og andre til å ta kampen for å forsvare viktige sider av sitt eget lokalsamfunn. Denne formen for politisk kraft er det jeg har valgt å sette min lit til og vil bære fram gjennom mitt politiske arbeid. Enkelt og utfordrende, uten "hattemakeri", slik jeg har lært det politiske arbeidet.

Det er dette budskapet jeg tar med til Stortinget i høst, i motsetning til det budskapet "hattemakerne" har forfektet.

Godt valg