Flere faktorer kommer snikende i kjølvannet av teknologisk utvikling utfordrer både helse og livskvalitet. Vi lever i stadig forandring og vi er «oppdradd» til å se positivt på de fleste nyvinninger. Men mange produkter og metoder blir sjelden sett som en belastning og kanskje en helsefare og reduksjon av livskvalitet. Skadelige og uheldige helsevirkninger ser ut i større grad enn tidligere være systematisk undertrykt og bagatellisert. Kanskje fordi storkapitalen ikke skal forstyrres i å tilrane seg mer makt og penger.

I Norge er ansvaret for å bevare en god folkehelse spredt på flere myndigheter og aktører hvorav kommunen er den viktigste. I lov om folkehelse i §4 og 5 står det klart, men i generelle formuleringer, hvilke ansvar kommunene har for å forebygge sykdom og lidelser. I § 5 står det at kommunen skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Min påstand er at kommunene fokuserer på noen områder og neglisjerer andre områder. Mange faktorer som følger samfunnsendringene og særlig på det teknologiske område er kommunene ikke flinke til å avdekke.

Det tradisjonelle fokuset på tiltak innen å bedre folkehelsa er for eksempel etablering av gang – og sykkelveier og å redusere biltrafikk i boligområder. Begge gode folkehelsetiltak som fremmer folkehelsa der folk bor. En av nyvinningene som systematisk neglisjeres og har utvilsomt negativ virkning på folkehelsa er trådløs kommunikasjon med stadig økende biprodukt; elektrotåke. Det vil si bruken av ny teknologi som WiFi, 4G og AMS-strømmålere som øker mengden elektromagnetisk stråling/elektromagnetiske felt i microbølgeområde både inne og ute. Det er delte meninger om den økte mengden stråling er skadelig for alle. Men det gjør uomtvistelig skadelig for el-overfølsomme personer, som det blir flere av i takt med omfanget av strålingen.

Selv om det er betydelig folkelig motstand mot økt stråling, så øker elektromagnetisk stråling på arbeidsplassene, skoler, barnehager og i folks hjem. Kommunene er altså aktivt med på å øke strålingsmengden uten å registrere at stadig flere forskere og eksperter kan dokumentere skadelig virkninger av slik stråling på lang sikt mere eller mindre for alle. Selv om det bare er et mindretallet som er el-overfølsom og kjenner det daglig på kroppen. Barn er mest sårbar for skade og mange land forbyr derfor trådløs datanettverk i skolene. Likevel monteres det i Norge ukritisk Wifi i skoler og barnehager. Kommunene som har en plikt til å ha nødvendig oversikt over også slike negative faktorer er unnlatende til engang å undersøke og registrere når innbyggerne stiller spørsmål om dette. Tvert om så ser for eksempel Kristiansund kommune helt ukritisk på og «heier inn» NEAS sin montering av «Smarte» strømmålere fordi dette ligger inn i planene om å bli en smart by.

Stortingsmelding nr 27(2015 – 16) Digital agenda for Norge sier: bruk av stordata i både byer og distrikter kan ha stor betydning for bedre ressursbruk, både med hensyn til infrastruktur, byplanlegging, mobilitet, helse, livskvalitet og mye mer. Når vi alle vet at det aller meste av denne infrastrukturen er trådløs og dermed skaper mere stråling og i tillegg gir større muligheter til overvåking av innbyggere på alle vis. Derfor er det forstemmende å se at de fleste kommuner ikke har klare målsettinger i å redusere skadelig stråling. Jeg registrerer også at sentrale myndigheter omfavne ukritisk det nye trådløse nettverket G5, som gir ytterligere økt strålingsmengde i microbølgeområdet. Så nå er det virkelig på tide at Helsetilsynet og kommunene lytter til folk som er plaget og ser at denne type stråling ikke er bra for mennesker og dyr, og ikke lytte til Statens Strålevern som nekter å ta innover seg ny forskning på dette område. Så betegnelsen «smart» er ikke så smarte for oss mennesker som produsentene hevder. Disse «smarte» greiene er først og fremst en langsiktig agenda for profitt og makt.

Kommunene er altså satt til å ha oversikt over også slike faktorer som har virkninger på folkehelsa. Men av ukjente årsaker er det trolig flere faktorer enn dette som ikke nevnes i kommunenes oversikt. Her trengs fokus på alle faktorer som utfordrer folks helse og livskvalitet. Derfor må kommuner og andre myndigheter bruke føre-var-prinsipper for å kartlegge, påvise og regulere faktorer har virkninger på folks helse og livskvalitet. Det handler med andre ord ikke bare om sykkelstier.