Politikerne i Møre og Romsdal er lei av å stå til rette for upopulære avgjørelser. Utidig innblanding fra velgerne på sosiale medier er mer enn en stakkars politiker kan bære. Særlig ukultiverte opprørssider om regiontilknytning og sykehus blir av tillitsvalgte i de etablerte politiske partiene beskrevet som «mobb».

Slikt kan man ikke ha noe av. Velgerne får pent bruke de demokratiske spillereglene og melde seg inn i et politisk parti. Legge frem saken sin for avstemming og tåle å bli nedstemt. Og for all del ikke dukke opp på fylkestinget med en mening som ikke er ferdigtygd og utspyttet.

For å forsvare seg mot denne nye og uvante virkeligheten, at det faktisk finnes velgere som åpner munnen og tar til motmæle mot de representantene de har stemt inn på andre måter enn å bruke stemmeseddelen, og at det til og med finnes velgere som stemmer på noe annet enn de etablerte politiske partiene, har mange politikere sett seg nødt til å si fra om at slik går det faktisk ikke an å oppføre seg i et representativt demokrati.

Derfor har mange skrevet under på et opprop om at det skal føres en «redelig» valgkamp.

Det de ikke har skrevet under på, er at de skal ta velgerne på alvor. De har ikke skrevet under på at de skal holde det de lover. De har ikke skrevet under på at de skal sørge for at hele befolkningen skal ha lik tilgang til velferdstjenestene.

Det de har skrevet under på, er egentlig at de ikke vil stå til rette for sin egen politikk. At de som politikere er med på å ta avgjørelser som setter befolkningens liv og helse i fare, er greit. Men at befolkningen protesterer på dette, er ikke greit.

Stadig oftere ser vi såkalt ansvarlige politikere ta på seg offerrollen når de blir konfrontert med det de har gjort, eller det de ikke har gjort, for at befolkningen skal ha en trygg hverdag. Om konfrontasjonene kommer fra «folk flest» eller fra andre folkevalgte spiller ikke så stor rolle. Like galt er det uansett.

Når man blir en del av politikkens vesen er det ulike måter å takle dette på. Man kan møte det med tørre fakta, konkrete tall og statistikker, som Olve Utne. Man kan møte det med sunn fornuft, empati og medmenneskelighet, som Linda Jorunn Sandnes og Mette Grødahl. Man kan møte det med lange argumentasjonsrekker og resonnement, som meg. Eller man kan møte det med å bli en del av det etablerte, og legge en større innsats i å bli akseptert av de andre politikerne enn å gjøre en jobb for folket, som mange, mange andre.

Ingen nevnt, ingen glemt.

Men det vi virkelig trenger på Nordmøre, er en slugger som tar igjen når han blir angrepet. En som ikke aksepterer å bli gjort til offer, og som heller ikke aksepterer at mobberne fremstiller seg selv i offerrollen og dekker over hverandre for ikke å bli avslørt. Vi trenger en sterk storebror som stiller seg ved siden av oss når vi sier fra om urettferdighet, og som blir stående til noen hører på oss.

Vi trenger en «slugger» på førsteplass. Vi trenger Steinar Wiik Sørvik.