Nylig leste jeg et tankevekkende leserbrev i Adressa som en av avisens tidligere journalister – Arne Sellæg - hadde skrevet. Han skrev om potetferiens velsignelse for mange skoleelever. Før i tiden reiste ikke ungene til Syden sammen med sine foreldre i høstferien, men de jobbet ofte på gårdene hvor de hjalp til med opptak av bl a poteter.

Det hendte man fikk lønn for jobben også. Skjønt det var ikke store lønna. Men man fikk lønn for ærlig arbeid. Nå får ungene penger uten at det stilles et eneste krav til dem. Det synes å være langt flere barn og unge som er bortskjemt i dag enn det var i våre yngre dager. Og det synes å være langt flere som har psykiske problemer. Det var også mobbere blant oss da jeg var barn, men vi taklet det også. I dag synes dette problemet å ha kommet helt ut av kontroll.

Jeg har vært «barnearbeider»

Jeg er blitt såpass gammel at også jeg kan skilte med å ha vært «barnearbeider» i unge år. Jeg hjalp til på gården til onkelen min på Straumsneset i oppveksten på 1950- og 1960-tallet. Jeg lærte mye om hvordan man drev gårder på gammeldags måte. Skjønt onkelen min var forutseende  på mange måter og moderniserte drifta til min gamle bestefars fortvilelse (det å bruke 4 strenger i stedet for 8 på hesja, og det å hesje med høygaffel var styggedom – hesjer ble satt opp for å tørke høy). 

Det viktigste fra mitt unge bondeliv var at jeg lærte å arbeide – og jeg lærte å sette pris på det. Den gang hadde vi ikke all verdens utstyr til tidtrøyte. Vi måtte finne på ting selv – og vi måtte lage våre egne leker. Og vi lekte mye sammen på i høyet på låven, på fotball-løkker, i skogen, i fjære og hvor det måtte være.

Jeg tror at vi den gangen også lærte oss å sette pris på det vi hadde – og vi satte virkelig pris på å gjøre nytte for oss. Det å kunne gjøre en jobb ga oss en glede som jeg føler mange unge mangler i dag. Og fikk vi noe var vi veldig glad for det.

Selvsagt var det barn som ble utnyttet – og selvsagt var det mange barn og unge som ble tvunget til å jobbe langt mer enn de maktet, men jeg har ikke inntrykk av at det var regelen. Jeg opplevde i alle fall ikke det.

Vi var bedre mentalt forberedt

Selv om ikke rikdommen var slik den er i dag for mange, tror jeg at barn og unge kanskje hadde det bedre med seg selv enn de har i dag. Og jeg tror at vi var mer forberedt for å møte den harde, virkelige verden.

I dag vet vi at mange sliter. Alle dubbeditter og det å skulle eie og ha alle ting har sin pris. Det er laget en glorie om hva som skal til for å bli vellykket. Problemet er at de aller fleste unge menneskene aldri har mulighet for å komme inn i dette himmelske paradis. Og møter de motgang er det som om tilværelsen går under. Det synes ikke som om de har lært at det kan være både oppturer og nedturer i livet.

Vi hadde også drømmer, men heldigvis var det enklere å oppleve disse drømmene på grunn av at forventningene  var mindre.

Vi gjorde mye som var farlig

Vi gikk selvsagt løs på oppgaver som i dag oppfattes både som livsfarlige og skumle. Men vi måtte lære å passe oss om vi prøvde våre hjemmebygde kajakker og flåter, eller når vi samlet pilstreng i nysprengte høye grøfter. Vi lærte oss tidlig å bruke både øks og kniv. I dag får vel ikke en unge ta i den slags farlige saker.

I dag er det aller meste forbudt. Det er kommet inn en kultur fra barnehagen og før det at vi må overbeskytte barn. Jeg tror at dagens «moderne» holdninger er en bjørnetjeneste for barn.  I dag kan vi kjøpe oss fri ved å gi store og kostbare gaver. Det er ikke snakk om at barn skal gjøre seg fortjent til å få noe. Problemet er at de ikke slipper til.

Kanskje det vil bedre dersom det igjen ville være mulig at barn hjelper til både i hus, på hytta og andre steder.  Det vil i tilfelle bidra til en bedre utvikling fra barn til voksen enn det vi ser i dag. Kanskje skal vi lempe på alle kravene som gjør at det er livsfarlig at en 16-åring kommer inn på en byggeplass.

Potetferiens velsignelse

Ellers tillater jeg meg å gjengi de kloke ord fra Arne Sellæg om potetferiens velsignelse. Det ligger mye klokskap i det han her skriver:

«Jeg tviler sterkt på om de sender en vennlig tanke til oss, de (skoleelever, lærere, forelde og den slags) som i disse tider kaster seg på flyet til varmere strøk, eller stryker til fjells for å nyte en ukes høstferie. Det var – slik Adressas egen Harry B. A. Strand skrev i sin kronikk på lørdag – vi som vokste opp i de to første tiårene etter krigen som fikk i gang denne høstlige friuken. Ikke for å drive dank. Men for å slite som barnearbeidere en uke eller vel så det hver høst. Hadde barnevernet eksistert den gangen, hadde de nok hatt nok å gjøre, og media fulle av krisereportasjer.
For oss som bodde på landsbygda i Trøndelag – for mitt vedkommende var det Namdalen – var barnearbeid om høsten den rene velsignelsen. Ble du ikke invitert på potetplukking, var du satt utenfor – både økonomisk og i vennekretsen. Potetplukking var et must de fleste så fram til, ond rygg og svarte fingre til tross.
Hvem som fant på at skolene - i hvert fall på landsbygda her i Trøndelag – skulle ta en ukes pause om høsten, vet jeg ikke, men for det lokale jordbruket var vi gull verd. Det meste av 50-årene var potetinnhøsting på mindre og middelstore gårder, håndarbeid, og i stor grad barnearbeid, selv om en og annen voksen dame ble engasjert fra tid til annen. Mannfolkene – de over 20 og der omkring – tok ikke i en potet før den havnet i potetkjelleren. Karene sørget for å kjøre potetopptakeren, og kjøre unna raden av bikkvogner som vi lempet potetene i når potetbøtten var full.
Til tross for krum rygg det meste av dagen, så vi på potetopptakingen som en kjærkommen avveksling fra hverdagen. Der møttes vi gutter og jenter, de aller fleste i førkonfirmert alder, til stas og moro midt i strevet. Midt på dagen var det lang middagspause, gjerne en halvannen time. De voksne måtte ha seg en real hvil – nonsøvn som vi kalte det på våre kanter. Mens de voksne sov, var låvene fulle av høy, og en utmerket som lekeplass for oss potetslitere. Uten at «hopp i høyet» ble overdrevet på noe vis. Vi var da unger-
Når dagens var ferdig, var det penger å hente hos bonden. I de par første årene en tier for et dagsverk (langt mer etter dagens pengeverdi). Senere økte vel inntekten til det dobbelte. Noen fremsynte bønder innførte også et akkordsystem der du fikk betalt for hvor mye du plukket. Det var ikke særlig populært hos alle. Det krevde et annet arbeidstempo enn det vi var vant til, men for de dyktigste var det her penger å tjene.
Selv kom jeg med på et potetopptakerlag som fulgte en bonde som hadde investert i potetopptaker som var festet bak på traktoren. Han dro rundt i grenda om stort sett bestod av små bruk, og vi ungene hang med fra gård til gård. Her var ikke tempoet større enn vi klarte oss uten varige mén, men gasset mannen på traktoren på for mye på, fikk han straks høre det: «Har du tænkt å ta livet av oss, elller!!»
Potetferien gikk fort. Ryggene verket, men vi hadde penger i kassen. Og moroa på åkeren, og i middagshvilen glemte vi aldri. Det var kanskje en minst like rik høstferie som det som dagens skoleelever får oppleve.»