Norge har generelt lavere straffer enn resten av verden. Men på ett område skiller vi oss ut.
Eirik Jensen ble nylig dømt til Norges strengeste straff, 21 år, for medvirkning til narkotikasmugling og grov korrupsjon. I kommentarfelt har mange ytret forbauselse og misnøye med at straffen ble like streng som om han skulle vært dømt for å ha drept flere personer.

Ingvild Bruce, stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, påpeker på sin side at Jensen ble dømt for to alvorlige handlinger, som normalt straffes strengt hver for seg.

– Når straffen for disse legges sammen, når vi taket vi har i norsk strafferett for denne typen straffbare handlinger, sier hun, sier hun.

Hun påpeker at tingretten alltid – også i Jensens og Cappelens tilfelle – er nødt til å forholde seg til praksis fra Høyesterett, som har fastslått at narkotikastraffer skal være høye.

– Det er opp til politikerne om det bør endres, sier hun.

Lave straffer
Jørn Jacobsen er professor ved det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, og har blant annet skrevet lærebok om norsk strafferett. Han understreker at det generelle straffenivået i Norge – og i de andre nordiske landene – er betydelig lavere enn i de fleste andre land i verden. Årsakene til det er komplekse.
– Man har pekt på velferdsstatsordninger og det sosialpolitiske klimaet, med høy grad av tillit og likhet i befolkningen. Ulike lovgivere har hatt forskjellige innslag av preventive synspunkt og rettferdighetsbetraktninger, altså at graden av straff skal avspeile hvor alvorlig man mener forbrytelsen er, men det lave straffenivået har vært et fellestrekk, sier han.

Han påpeker at straffenivået har utviklet seg gradvis gjennom flere hundre år. Opp gjennom historien har synspunktene variert, noe som har ført til at straffenivået noen ganger har gått opp, og andre ganger ned.

Streng narkotikapolitikk
Et lavt straffenivå generelt til tross, på ett område skiller Norge seg ut: Narkotikastraffer.
– Akkurat når det gjelder narkotikaforbrytelser, har vi et klart høyere straffenivå enn andre land. Det gjelder særlig i forhold til hvor hardt vi dømmer andre forbrytelser, sier Jacobsen.

Bakenfor ligger en spesiell dynamikk.

– På 70- og 80-tallet gjaldt det for ulike politiske partier å markere seg i narkotikapolitikken, og vi kom inn i en spiral som dro opp straffenivået. Vi fikk en dramatisk økning i straffenivået for narkotikaforbrytelser på få år. Det har nok ikke handlet så mye om betraktninger om alvorlighet, men mer om at narkotika har vært et område der man har villet vise politisk handlekraft, sier jussprofessoren.

Det skilles imidlertid mellom ulike typer narkotiske stoffer. Forenklet sagt må du importere eller selge omtrent hundre ganger større mengder hasj enn heroin for å komme opp i tilsvarende strafferamme, ifølge Jacobsen.

Bruce fremhever dessuten en nylig dom fra Høyesterett som differensierer ut fra hvor farlig stoffet anses å være. Straffenivået i denne saken ble senket fordi ny kunnskap viser at LSD ikke er så farlig som tidligere antatt.

– Den saken viser at man vurderer enkelte narkotiske stoffer annerledes enn man har gjort tidligere, sier hun.

Noen straffer går opp
Straffenivået i Norge er under stadig utvikling, og for de mest alvorlige forbrytelsene knyttet til drap og voldtekt går straffene entydig oppover, forteller Jacobsen.
– Det vil justere bildet noe i forhold til narkotikaforbrytelser, sier han.

Han påpeker imidlertid at det at det var snakk om såpass store mengder hasj i Jensens/Cappelens sak, fikk betydning for straffeutmålingen. I tillegg straffes organisert, profesjonell narkotikakriminalitet særlig hardt.

– Det er i seg selv et adekvat synspunkt fra lovgiver. Jeg mener likevel at nivået for narkotikaforbrytelser generelt sett er litt vel høyt, sier han.

Strafferabatt
Gjermund Cappelen har anket sin dom på 15 års fengsel fordi han mener han bør få mer i strafferabatt enn han fikk. I hvilken grad strafferabatt skal gis, og på hvilken måte, er omdiskutert, forteller Nils Gunnar Skretting, stipendiat ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. Han var sekretær for utvalget som utredet ny straffeprosesslov (NOU 2016:24), som nylig har vært ute på høring.
– Det er en lengre drøftelse i utredningen om man bør åpne opp for såkalte plea bargaining-ordninger som man har i USA, altså om man i større grad bør åpne for forhandlinger mellom partene og mulighet til for eksempel å gi bindende tilsagn om strafferabatt hvis den mistenkte tilstår eller gir andre opplysninger av betydning, forteller han.

Det er både fordeler og ulemper ved den type ordninger.

– Det vil kunne gi mistenkte grunn til å tilstå og til å oppklare saken, fordi de vet hvilken straff de vil møtes med. Dette kan tenkes å gjøre prosessen mer effektiv.

Men det er også mulige farer ved ordninger som gir sterke insentiver og press overfor mistenkte til å bidra.

– I verste fall kan de føre til forskjellsbehandling og til uriktige tilståelser og opplysninger. Slike forhandlingsbaserte ordninger kan også gå utover tilliten til straffesaksapparatet og hensynet til offentlig rettspleie, fordi det vil være vanskeligere for utenforstående å skaffe seg kunnskap om og forstå hva som har vært styrende for avgjørelsen av den enkelte straffesak, sier Skretting.

Til tross for at utvalget antar at en formalisert straffetilsagnsordning i seg selv kan bidra til å øke antallet tilståelsessaker, og vil være betryggende, foreslår det ingen endringer i straffelovens bestemmelser om strafferabatt.

 Risiko for å bli tatt betyr mest
Det er lite man kan slå fast med sikkerhet om hvordan ulike straffenivåer, eller ulike typer straffer, som samfunnsstraff, påvirker folks lovlydighet.
– Det meste vi vet tyder på at justeringer i straffenivået ikke har så mye å si for kriminalitetsnivået. Det som betyr mest, er hvor stor risiko folk regner med det er for å bli oppdaget. Man får ikke ned kriminalitetsnivået ved å ha høy straff, hvis folk regner med at det er lav sannsynlighet for å bli oppdaget, sier Jacobsen.