Ole Gunnar Solskjær kom som en frelser for noen år siden til Rosenes by. Den 9. november 2010 ble Solskjær trener for Molde. Første året sikret han Moldes aller første seriegull. Året etterpå kom gull nummer to og 24. november 2013 ble Molde cupmester, etter å ha slått Rosenborg på Ullevål 4-2. For et eventyr. For en legendestatus Solskjær hadde på det tidspunktet i Molde. Det var magisk. Hva har skjedd siden den gang?

Intet tre vokser inn i himmelen, heller ikke Ole Gunnar

Fra han dro fra Clausenengen som 21-åring via Molde, til en av verdens mest populære klubber, Manchester United, måtte livet ha fortonet seg som en lang opptur. Ikke minst etter at han bøttet inn mål for de røde år etter år. For ikke å glemme at det var han som var med å sikre pokalen i Champions League, med sin scoring på overtid i 1999.

Han er sammen med Sir Bobby Charlton og Bryan Robson utnevnt til offisiell ambassadør for Manchester United. Konklusjonen får være at noen særlig større suksess som spiller, er det vanskelig å oppnå. Når han etter flere kneoperasjoner til slutt valgte å gi seg som spiller, begynte han som trener. I 2007 fikk han ansvaret for Uniteds spisser og året etter ble han trener for reservelaget.

Solskjær overtok som trener for Molde Fotballklubb 1. januar 2011. Tre år etterpå så det ut til at ordtaket ”intet tre vokser inn i himmelen” fikk seg en ripe i lakken. Nærmere himmelen kan neppe Molde FK noen gang ha følt seg.

Frem og tilbake – like langt

Solskjær var mentalt klar for en trenerjobb ut i Europa. Selv ville han helst bli hovedtrener i sin gamle klubb Manchester United, men der fikk han ingen tilbud. Dog fikk han andre tilbud fra fotballøya. Først sa han nei til en spennende jobb i Aston Villa. Han hadde lyst, men Røkke fikk han til å bli i Molde. Ikke så lenge etterpå takket han ja – til Cardiff. 2. januar 2014 var både han, familien, deler av støtteapparatet han hadde i Molde, klare for neste steg. Skulle han lykkes i Cardiff, kunne han ha fått tilbud fra nesten hvem som helst. Slik skulle det ikke gå.

Magi varer ikke evig. Det kan gå over på noen sekunder. I Cardiff gikk det galt. Laget tapte og tapte fotballkamper og Solskjær må ha fått sin første store nedtur i livet. Som spiller scoret han mål som en slags Benny gullfot. Som trener i Molde virket det som om han kunne gå på vannet.

Noen verbal kunstner er han egentlig ikke, men hans enkle og ærlige væremåte ga både sympati og respekt. Etter å ha mislyktes som trener i Cardiff var det derfor ikke noe sjokk at han takket ja til et nytt tilbud fra Molde.

21. oktober 2015 var Solskjær på nytt klar som trener i jazzbyen. Ambisjonene både i klubbens ledelse og hos ham selv var å gjenta suksessen: Parkere Rosenborg og ta det endelige steget ut blant de store. Ut i Europa. Skal man få til noe stort, må man tenke stort. Bare spør Røkke.

I fjor var Solskjær en scoring fra exit

Forventningene var derfor skyhøye da sesongen 2016 ble satt i gang. Et kravstort publikum, sultne sponsorer og et uforutsigbart Tornekratt gjorde seg klare. De ble alle skuffet. For noen dager siden skrev lokalavisen Romsdal Budstikke at i fjor var Solskjær hellig og at det var uaktuelt å gi ham sparken i 2016. Nå mener avisen at han kan miste jobben om resultatene uteblir. Jeg mener Romsdal budstikke tar feil i første del av sin analyse. Solskjær var i ferd med å miste jobben i fjor. Lørdag 6. august 2016 skrev jeg på min blogg:

Det er likevel noe som ikke er normalt. Det er hva som skjer på Røkkeløkka. Når Molde møter Bodø-Glimt kl. 15.30 i dag, lørdag 6. august, er dette årets viktigste kamp. 

Molde hadde tatt ett poeng på de siste seks kampene. Publikum hadde sviktet totalt og på den nevnte kampen var det så godt som tomme tribuner. Da stillingen var 3-2 til Molde ett minutt før slutt, skulle Bodø-Glimt hatt et straffespark. Det fikk de ikke og Molde vant 3-2. Så nær var Solskjærs exit i 2016.

Situasjonen mot Sogndal 16. mai var ikke ulik skjebnekampen mot Bodø-Glimt i fjor høst. Publikum sviktet, Solskjær følte presset etter å ha tapt to kamper på rad og i realiteten sagt farvel til seriegull. Og som i fjor: Hvis publikum svikter, har ikke styret noe valg.  Med andre ord er det folket som avgjør hvor lenge Solskjær blir sittende. Forskjellen fra fjoråret er at ”krisen denne gangen dukker opp på våren, ikke høsten. Dessuten tapte Molde mot Sogndal

Det finnes én eneste mulighet

Fotballekspert i TV2 Bengt Eriksen fortalte etter Sogndalkampen: ”Det ser ut som om spillergleden i Molde er borte. Dette ser ikke bra ut”. Kjetil Rekdal nikket samtykkende.

Hvordan skal Solskjær snu skuta enda en gang? Det har noe med motivasjon, energi og troen på egne krefter. Molde FK kan denne gangen håpe på en aladins lampe, som fører til at man vinner omtrent resten av kampene og derved tar gull. Eller de kan håpe på det som er realistisk; nemlig at laget vil bli en middelhavsfarer. Et tredje scenario er at laget fortsetter å tape kamper. Hvis laget taper to av de neste 3-4 kampene, går det over fra å være krise til katastrofe.

Hvis laget ikke snur opp ned på attituden og begynner å vinne kamper, tror jeg Solskjærs tid i Molde er historie. Jeg var selv tilstede og så Molde spille mot Sogndal. Rytmen i spillet var borte, klare målsjanser ble sløst bort, men det alvorligste var den labre innsatsen. 

Det er etter mitt skjønn bare en måte så snu denne trenden på. Det er at hele byen, Tornekrattet og spillerne støtter opp om sjefen, Ole Gunnar Solskjær. Der ligger eneste mulighet.

Selv holder jeg med Kristiansund, KBK. De har tre poeng mindre enn Molde og har en trener som ikke er så ulik Solskjær. Christian Michelsen fikk nettopp fornyet kontrakt med KBK i to år til, selv om laget ligger tredje sist. Forskjellen på de to klubbene er som natt og dag.

Når disse ordene blir skrevet, bør det legges til at jeg alltid har vært tilhenger av Ole Gunnar Solskjær.  Både som spiller og trener, men ikke minst som et flott menneske. Vi får se om moldenserne og spillerne forstår hvilken ressurs de har i sine rekker. Jeg tror det ikke før jeg ser det.